Det som egentlig skjedde når jeg brakk foten var jo at jeg var på ski-/fyllaferie sammen med linjeforeningen i Åre. Vi kom dit på søndagen, dro en tur i bakken og på kvelden dro vi ut. Dagen etter sto jeg og Anne tidlig opp. Gikk ned og leide hjelm til meg og snowboard til henne. Så laget vi frokost og vekket resten. Klokken var vel nesten blitt 10 når jeg gikk ned igjen til skiutleien. Der bestilte jeg prepping av skiene mine (veldig mye vits!) og sa at jeg skulle komme å hente dem om en time. Så begynte jeg, Monika og Anne å gå bortover mot systembolaget. Tenkte vi skulle ha det unnagjort før vi dro i bakken.
Vi hadde vel kanskje gått i 2-3minutter. Veien var helt flat og det var ikke spesielt glatt heller, men plutselig sklei jeg på fortauskanten. Jeg hørte knekket dritgodt og fikk så vondt før som jeg aldri før har hatt. Det var i grunn et veldig uskyldig fall, men jeg visste med en gang at jeg hadde knekt foten. Jeg krøllet meg sammen i fosterstilling og ropte at jeg hadde knekt foten og at de måtte ringe ambulansen. Får litt vondt inni meg når jeg tenker på hvor vondt det gjorde, og jeg husker at jeg tenkte at det hadde vært så mye bedre om jeg bare hadde svimt av. Det som hjalp litt var at Monika tok tak i ansiktet mitt og sa at det kom til å gå bra. Det tok heldigvis ikke så lang tid før jeg fikk adrenalinsjokk (eller hva det nå enn heter) - og takk gud for det ;)
Alt gikk egentlig ganske fort og det var en bil som stoppet og en kjempe snill mann som kom bort og sa at han jobbet i redningstjenesten, at han så hva som hendte, at han visste hvor sykehuset var og at han kunne kjøre oss dit. Så løftet han meg opp å bar meg inn i passasjersetet, mens Anne og Monika hoppet inn i baksetet. På turen opp til sykehuset hadde jeg nesten ikke vondt så da satt jeg og lo av hele situasjonen mens Anne og Monika satt rystet å så på meg. Var faktisk litt morsomt å se uttrykket på Monika når jeg ba henne ta bilde av meg, men jeg fikk overtalt henne da :P
Foten min i bilen. Er litt vanskelig å se da, men ankelen er helt vridd ut av stilling og hælen er lenger bak en "naturlig". Har prøvd å illustrere hvordan leggen går med de røde strekene, og den lange streken er av oversiden av leggen, mens den korte blir mer siden av ankelen.
"Stemningsbilde" som Monika så fint kalte det :P
Når vi kom opp på sykehuset ble jeg med en gang lagt på en båre/seng og fikk både tabletter og morfin. Var i grunn helt greit for da begynte det å gjøre litt vondt. Anne var med inn og satt der sammen med meg, mens Monika fylte ut personopplysninger og satte seg ute på gangen. Synes hun var litt søt når hun beklaget seg og spurte om det var greit at hun ikke var med inn, hun ble nemlig så dårlig av å se på foten min. De ringte også til de andre på hytta og fortalte det, og de trodde først at vi tullet med dem.
Etter at legen hadde sett og kjent litt på foten min skulle hun forsøke å lirke av meg skoen. Bare tanken på at hun skulle dra av meg skoen fikk meg til å krympe meg så jeg ba henne flere ganger om å klippe den av. Hun sa at hun kunne forsøke å lirke den av først, men ga fort opp og klippet den av - Heldigvis! Så var det videre til røntgen og da begynte det virkelig å gjøre vondt. Samtidig kom også Kristina og byttet med Monika og Anne.
Kristina gjorde et tappert forsøk på å få meg til å tenke på noe annet så hun spurte meg om julen og revyen. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg sa at kjole min var lys og at vi hadde vors hjemme hos meg. Var litt vanskelig å konsentrere seg fordi det gjorde jo så sinnsykt vondt at jeg bare lå og ristet. Jeg fikk enda mer morfin da, men det virket liksom ikke. Når de hadde sett på røntgenbildene ble det også mye fram og tilbake når det gjaldt hvor de skulle sende meg siden det var helt klart at jeg trengte operasjon. De endte heldigvis opp med Trondheim da, og ikke Østersund.
Før vi skulle dra avgårde i ambulansen måtte de også brekke foten min tilbake i riktig stilling med tanke på blodomløpet i ankelen og foten. Før de brakk den tilbake gav de meg først lystgass og så dopet de meg helt ned, noe jeg er veldig takk nemlig for. Får frysninger bare med tanke på å skulle vært våken da...
Når jeg kom til meg selv igjen var vi på tur ut i ambulansen, og Kristina sto der og spurte enda en gang "Mariel, er du sikker på at jeg ikke skal være med?" Jeg klarte heldigvis å overtale henne til å bli, men det varmer virkelig å vite at hun var villig til å vinke adjø til skiferien og bli med for min skyld - Tusen takk Krish! ;)
I ambulansen ringte jeg også til mamma for å forsøke å overtale henne til å bli hjemme (jeg ringte jo til henne og pappa rett etter at jeg kom til sykehuset så de visste jo hva som foregikk og hun bestemte seg med en gang for å reise nedover). At jeg ikke klarte å overbevise henne ser jeg ikke akkurat på som noen overraskelse nå i ettertid. Jeg var jo helt neddopet, snøvlet og pratet bare tull :P Er også veldig glad for at hun kom nedover til Trondheim tirsdagen og at hun skal være her ut neste uke. Vet ikke hva jeg skulle gjort uten henne her... Men tilbake til hva som hendte på mandagen. Når ambulansen kom til grensa til Norge ble jeg flyttet over i en norsk ambulanse som ventet der og kjørte med den helt til St.Olav. Vel framme der ble jeg undersøkt på akutten, tok nye bilder og ble lagt inn på bevegelsessenteret. Der ligger jeg enda.
Bilder som jeg tok av foten min på sykehuset i Åre:
På bildet ser det litt ut som at jeg ligger med foten på siden, men det gjør jeg ikke. Ligger helt vanlig på rygg med foten rett fram og både kneet og leggen opp.
Samme med dette bildet. Jeg holder altså både høyre- og venstrefoten på samme måte. Bare ankelen på venstre som er brekt ut av riktig stilling.
Glemte forresten å fortelle at jeg nesten ble påkjørt også. Når jeg sklei datt jeg nemlig ut i veibanen og det kom en bil kjørende rett mot meg. Den klarte heldigvis å svinge unna i siste liten da :)
